Keltisk kristendom

Keltisk kristendom, også kalt for den keltiske eller gæliske kirke eller øykristendom, refererer til kristendommen rundt Irskesjøen i tidlig middelalder på 400-tallet og 500-tallet blant keltiske/britonske folk som irske, skotske, walisere, korniske, manske, kumbrianske, og galliske. Generelt omfattet den keltiske kristendommen også angelsaksere og til dels også piktere. I denne forstand adskilte den keltiske kristendom seg med bestemte, egenartede tradisjoner, spesielt i henhold til liturgi og ritualer, som var forskjellig fra de tilsvarende i den øvrige vestlige verden etter Romerrikets fall. Hovedsenteret for den keltiske kirke var Irland.

Begrepet «keltisk kristendom» er noen ganger benyttet utover og etter 600-tallet for å beskrive den senere kristne praksis i de samme områdene. De irske, skotske, bretonske, korniske og maniske kirkene spredde seg betydelig etter 700-tallet, noe som resulterte i en større forskjell mellom selv konkurrerende irske tradisjoner, har historikere generelt forsøkt å unngå bruken av dette begrepet i denne sammenhengen. I tillegg er begrepet «den keltiske kirke» ikke fullstendig korrekt da det innebærer en forent og identifiserbar enhet, atskilt fra den øvrige kristendommen i vesten, noe som bare delvis var tilfelle. Det er fortsatt forskning som gjenstår for å komplettere bildet av såkalt keltisk kristendom og dens betydning.

Det er lett å overdrive sammenhengen av de keltiske kristne samfunnene. Forskere har lenge anerkjent at begrepet «keltisk kirke» er ikke tilfredsstillende for å beskrive kristendommen blant hovedsakelig keltisktalende folk da dette begrepet innebærer en antagelse om enhet, eller en egen anerkjennelse av personlig helhet og eksistens som ganske enkelt ikke eksisterte.

Som Patrick Wormald har forklart: «En av de vanlige misforståelser er at det var «romersk kirke» som den «keltiske kirke» var i nasjonal opposisjon imot». Keltisktalende områder var en del av en latinsk kristendom som en helhet, hvori det eksisterte en betydelig grad av liturgisk og strukturell forskjeller, og med en felles ærbødighet for biskopen av Roma (Paven) ikke var mindre intens.

Uansett, det er mulig å snakke om bestemte tradisjoner i de keltisktalende landområdene, og en utvikling og spredning av disse tradisjonene, spesielt på 500-tallet og 600-tallet. Noene forskere har valgt begrepet insular eller øykristendom for denne kristne praksis som spredte seg rundt Irskesjøen, et kulturelt nexus (sammenheng) i tiden etter Romerriket i Storbritannia. Begrepet «keltisk kristendom» kan også peke på en mening av ulike katolske praksiser, institusjoner og helgener blant de hovedsakelig keltisktalende som kan benyttes meningsfullt også etter 600-tallet.

Som den mest fjerne provinsen i Romerriket ble Britannia nådd av kristendommen i løpet av de første århundrene i den kristne tidsalder og hvor den første bokførte martyr i Britannia var sankt Alban (i løpet av regimet til keiser Diokletian). Misjoneringen ble mer intens i kjølvannet av legaliseringen av området under keiser Konstantin den store på 300-tallet, og av påfølgende kristne keisere. I 407 trakk Romerriket ut sine legionærer fra provinsen Britannia for å forsvare Italia mot angrep fra vestgotere.

Byen Roma ble herjet i 410, og legionærene kom ikke tilbake til Britannia. Således ble den romerske regjeringen av Britannia avsluttet samtidig med den påfølgende tilbakegangen av Romerrikets politiske innflytelse. Britannia og de omliggende øyene og landområdene, som Irland, Wales og Skottland, utviklet seg videre med betydelig særpreg fra det øvrige vestlige Europa.

De første kristne misjonærer kom antagelig til Irland fra Gallia på slutten av 300-tallet og begynnelsen av 400-tallet. Den første nøyaktige datoen er 431 da Palladius ble utpekt av paven som biskop for «de irlendere som tror på Kristus». Galliske misjonærer i østlige og sørlige Irland ble snart overgått av misjonærer fra Britannia, den mest berømte var sankt Patrick som synes mest aktiv i nord mellom Wexford og Galway. Den kult som oppsto rundt Patrick synes å overskygge det arbeid som andre gjorde, blant annet Auxilius og Secundinus.

Irlands viktigste kirker ble styrt av et klosterhierarki, hvor mange ikke var biskoper, og hvor bestemte klostre er antatt å ha delt en felles grunnlegger som ble gruppert sammen i hva som kalles en paruchia. Opprinnelsen til klosterbevegelsen kom fra Britannia. Sankt Enda grunnla et senter på avsidesliggende Inis Mór. De walisiske helgenene David og Cadoc var inspirasjon for Aedan (Maedoc) av Ferns, men klostersenter var ikke utelukkende for menn. Sankt Brigid ved Kildare dannet det mest berømte huset for nonner. Mens mange kirker lå tilgjengelig og ble rikt belønnet, og hadde uten tvil like mye kommersiell aktivitet som åndelig, lå Sceilg Mhicil avsidesliggende og tilbaketrukket ved kysten av Kerry.

Med kristendommen kom latinen, og med latin kom læring og litteratur. Ved en del klostre deltok en del av munkene i manuelt arbeid, men den største andelen av klostrene ble arbeidet gjort av en form for leilendinger, tjenere eller slaver som levde med sine familier på kirkejord og frigjorde tid for munkene til mer åndelige sysler. Den rikdom som ble fremskaffet skapte den irske «gullalderen», både i form av kopiering av betydningsfull litteratur, men også fremveksten av ny. Det bidro til en rik håndverkskultur som ikke bare skapte utsøkt metallarbeid, rikt utsmykkede keltisk høykors, men også bokkunst som i de irske alterbøkene og bibelmanuskripter, det mest fremragende var Kellsboken.

Irskesjøen ble et sentrum fra hvor en ny kultur ble utviklet blant de keltiske folkene, og kristendommen fungerte sentralt i denne prosessen. Denne formen for «øykristendom» fikk egen særskilte tradisjoner og praksis. Irland hadde aldri vært en del av Romerriket, og etablerte således en unik organisasjon rundt klostrene heller enn episkopal bispedømmer.

Betydelig figurer i denne prosessen var helgenene Ninian, Palladius, og Patrick («Irlendernes apostel»), og foruten også den kvinnelige helgenen Brigid av Kildare. Samtidig med denne utviklingen var det en parallell utvikling av innvandring og bosetning til vestlige Britannia av angelsaksere fra nordlige, germanske Europa som etterhvert ble kristnet fra sør av kontinentale misjonærer.

På 500-tallet og 600-tallet etablerte irske munker klosterinstitusjoner utenfor Irland. Først fremmet av sankt Columba av Iona. Munker fra den lille øya Iona, som ligger mellom dagens Skottland og Irland, ble et betydelig sentrum for å spre seg videre. Først piktere i dagens Skottland fra 563. Munker fra Iona spredte seg over hele Skottland, og deretter ned i den angelsaksiske kongedømmet Northumbria hvor deres mest karismatiske leder sankt Aidan ble den første biskop av Lindisfarne (omtalt av Beda den ærverdige). Kanskje mest oppsiktsvekkende var spredningen til kontinentale Europa som peregrini pro Christo (pilegrimer for Kristus): sankt Fursa (eller Fursey) dro sørover til East Anglia etter å ha blitt gitt et klostersete på festningen Cnobesburh (nå Burgh Castle, Suffolk), og derfra vendte han seg mot Gallia hvor han og hans brødre ble kirkebyggere til han ble gravlagt i byen Péronne, en by som på grunn av sin tette forbindelser til irske munker og pilegrimer ble kjent som Peronna Scottorum (Irlendernes Péronne).

På denne tiden ble en stor strøm av irske misjonærer på kontinentet, ledet av Columbanus fra Bangor. Sammen med tolv disipler skal han ha reist fra Irland for Frankrike i 591, og grunnla klosteret Annegray i en forlatt romersk festning, og med nye tilhengere bygget han et nytt kloster i nærheten, Luxeuil, som ble en læresenter for nye rekrutter. Columbanus endte opp i Lombardia i nordlige Italia hvor han døde i sitt kloster Bobbio i 615. Sammen med sankt Benedikt av Nursia har han et ettermæle som grunnlegger av den vestlige klosterbevegelse. Irske misjonærer ledet an i reisningen av nye klostere, kjent som schottenklöster, til langt ut på 1100-tallet, blant annet Erfurt, Nürnberg, Eichstätt, Regensburg og så langt unna som Wien i Østerrike.

Den irske klosterbevegelsen ble fulgte av irske lærde i løpet av 800-tallet som fikk innpass som lærere ved skolene til kong Karl den store og hans etterfølgere. Den irske munken Dicuil skrev avhandlinger om geografi, grammatikk og astronomi. Noe senere var Sedulius Scottus en ledende lærd ved Liège som skrev dikt og om grammatikk, filosofi, og teologi. I den nordfranske byen Laon samlet irske lærde seg om den store Johannes Scotus Eriugena, Europas ledende nyplatonsk filosof.

Betydningsfulle keltiske helgener som påvirket utviklingen av kristendommen blant de keltiskspråklige folkene var blant annet Dubricius, Illtud, David av Wales, Cadoc, Deiniol, Samson av Dol, Paulinus Aurelianus, Petroc, Piran, Ia av Cornwall, Brigid av Kildare, Moluag av Argyll, Kentigern, og Germanus av Auxerre.

Til tross for den store europeiske kontakten kom den keltiske kristendommens egenart etterhvert i konflikt med den øvrige katolske kirke, spesielt i spørsmålet om den riktige dateringen av påsken. Det ble holdt kirkemøter i Irland, Gallia og i England, eksempelvis kirkemøtet i Whitby, hvor spørsmålet om påsken ble løst, og resulterte i godkjenningen av kun én måte å kalkulere påsken på.

Ettersom keltisk kristendom er en bred og omfattende betegnelse er det vanskelig å definere presist hvilke praksiser som adskilte fra den øvrige latinske verden i Vest-Europa, unntatt i generelle vendinger. I følgende liste vil det være unntak.

I løpet av 600-tallet besto den etablerte kirkelige strukturen for katolisismen på kontinentet av en biskop for hvert bispedømme. Biskopen kunne residere på et «sete» eller en by som kunne underholde en katedral. Denne strukturen var delvis basert på den langvarige administrative organiseringen av Romerriket som hadde delt provinsene inn i «dioceses» (se Romersk provins).

Det var etter at kristendommen hadde spredt seg over hele keiserriket, og spesielt etter den kristne keiser Konstantin den store at bispedømmer fikk en administrativ funksjon innenfor kirken. Det meste av den keltiske verden hadde derimot aldri vært underlagt Romerriket, og selv merkbare unntak som Wales, Devon og Cornwall var uansett uten byer i moderne forstand. Derfor var det behov for en helt annen kirkelig struktur for øykirstendommen, spesielt på Irland.

Hva som kom ut av kristendommen på Irland var en struktur basert rundt nettverket av klostrene styrt av abbedene. Disse abbedene var av kongelig slekt. Adelen som styrte over de ulike stammene baserte sin makt på gårdsbruk og landbruk, og innenfor disse områdene installerte klostrene seg som kongelige hus og maktområder. Abbedene var klosterlig og derfor ikke nødvendigvis ordinert (de var ikke nødvendigvis prester eller biskoper), men biskoper var fortsatt nødvendige da visse sakramentale funksjoner var reservert for kun ordinerte; imidlertid, i motsetning til kontinentet, hadde disse biskopene liten autoritet innenfor den keltiske kirkelige strukturen.

En distinksjon ved keltisk kristendom var dens særskilte konservatisme, nærmest gammeldags i sitt uttrykk. Et eksempel er deres metode for å kalkulere datoen for påsken. Å kalkulere den riktige datoen for påsken var (og er) en komplisert prosess som innebærer en tidevannskalender. Ulike tabeller ble produsert i oldtiden som forsøkte å kalkulere påsken for en rekke år. Kristne institusjoner på De britiske øyer benyttet en beregningstabell («Celtic-84») som var tilsvarende til den som kirkefaderen Hieronymus benyttet.

Imidlertid, i løpet av 500-tallet og 600-tallet hadde denne beregningstabellen blitt foreldet og ble erstattet av de til Victorius av Aquitaine og senere mer nøyaktig av de til Dionysius Exiguus. Etterhvert som den keltiske kirken etablerte fornyet kontakt med kontinentet ble man oppmerksom på avviket; de fleste grupper, som de i sørlige Irland, aksepterte oppdaterte beregningstabeller uten større vanskeligheter, med et merkbart unntak av munkene ved klosteret i Iona og dets mange underliggende klostre. Eksempelvis, de sørlige irlendere aksepterte felles påskeberegning ved kirkemøtet i Mag Léne en gang rundt 630, det samme gjorde de nordlige irlendere ved kirkemøtet i Birr en gang rundt 697, og det samme gjorde Northumbria ved kirkemøtet i Whitby i år 664. Og til slutt ble også Iona tvunget til å endre sin praksis i år 716. At det tok såpass mange år innenfor et relativt lite område fra 630 og til 716 tyder på at kalkuleringen av påsken var bare ett av mange kulturelle, politiske og teologiske motsetninger som den keltiske kirke sto overfor.

Irske munker hadde en egen tonsur, eller en egenartet metode for å klippe håret på, som skilte dem ut som munker i motsetningen til andre identiteter som krigere og bønder som bar annen hårpryd. Den kontinentale måten å rake av seg håret for munker, var å barbere av toppen av hodet og etterlate en glorie av hår. Dette skulle kanskje være som en etterligning av Kristus’ tornekrone. Den keltiske kronrakingen besto i å skjære bort alt håret på forhodet, fra øre til øre, og etterlate hår kun fra toppen og ned i nakken.

På Irland utviklet det seg en egen for botsøving hvor bekjennelser ble gjort privat for en prest under en forsegling av diskresjon og hvor botsøvingen ble gitt privat og vanligvis utført like privat. Noen håndbøker som ble gjort, kalt «penitentialer», var formgitt som en rettledning for skriftefedre og som et middel for å regulere boten gitt for hver bestemte synd.

I oldtiden ble bot gitt ved en offentlig ritual. Botferdige eller skriftbarn ble delt i adskilte deler av kirken i løpet av den liturgiske utøvelsen, og de kom til messen iført sekkestrie og aske i en prosess kjent som exomologesis som ofte innebar en form for generell bekjennelse. Det er bevis på at denne offentlige bot ble gikk forut en privat bekjennelse til en biskop eller prest (sacerdos), og det synes som at, for noen synder, at privat botsøvelse ble tillatt isteden. Uansett, botsøving og forsoning var oftest et offentlig ritual, stundom ikke gjentatt, og omfattet syndsforlatelse som dens konklusjon.

Den irske botsøvelsen spredte seg over kontinentet hvor offentlig bot hadde fått mistillit. Sankt Columbanus har fått æren for å introdusere medicamenta paentitentiae, «botsøvingens medisin», til Gallia på en tid hvor den hadde blitt neglisjert. Til tross for at den irske metoden møtte en del motstand var den ved år 1215 blitt etablert som standard ved det fjerde laterianske kirkemøte som etablerte en kirkerettslig vedtekt som krevde et minstemål av minst en hvert år.

De landevinninger for kristendommen i den keltisktalende verden er betydelige utover hva som kunne forventes. Det irske samfunnet hadde eksempelvis ingen lese- og skrivekyndighet før innføringen av kristendommen, likevel i løpet av et par generasjoner etter de første misjonærer hadde klostrene og geistlige på øya blitt integrert med den latinske bokstavkulturen. Foruten kun latin utviklet de irske geistlige et skriftlig gammelirsk språk. Likeledes tilpasset de den kristne episkopale strukturen til et miljø som var helt forskjellig fra den øvrige romerske verden.

Irske munker dannet også et omfattende klosternettverk over hele Gallia og Northumbria, utøvde en inngående innflytelse større enn mange kontinentale religiøse sentre kunne som hadde antikkens tradisjoner i ryggen. Et eksempel er spredningen av kulten om sankt Peter i Gallia som hovedsakelig var et resultat av irsk innflytelse, og tilsvarende ærbødighet for pavedømmet. Således var den første utstedelse av pavelig rettighet gitt til kloster for å få frihet fra biskopelig overherredømme gitt av pave Honorius I gitt til et av Columbanus‘ klostre. Men kanskje det beste eksempelet er utviklingen av den irske botsøvelsen.

Forestillingen om en «keltisk kristendom» og dens vesen har vært en pågående kilde til uenighet og symbolisme som begynte spesielt ved den protestantiske reformasjonen. En del romersk-katolske apologister har portrettert forestillingen om en atskilt tradisjon fra den romerske som anakronistisk og mytologisk, eksempelvis ved forfattere som George Buchanan som det er hentydet at han bidro til «den innledende propaganda for skaperne av den skotske kirke» ved å dikte opp forestillingen om nasjonal «keltisk» kirke i opposisjon til den «romerske».

Enhver forestilling om en keltisk kirke eller en unik tradisjon er avvist hos en del forskere. Patrick Wormald har observert at «Det er vanskelig å motstå inntrykket at hva det protestantiske skriftemålet gjorde for forestillingen om en ‘keltisk’ kirke inntil 1960-tallet er nå blitt gjort av en ‘new age-hedendom’, basert på forestillingen av en form for ‘keltisk åndelighet’ angivelig atskilt av en unik ‘nærhet til naturen’».

Imidlertid, hva som kan bli akseptert eller avvist som historisk fakta avleder ikke fra den symbolske egenskapen av en keltisk kirke som ble overtatt av en form for kristendom som kom med reformasjonen og andre tilsvarende politiske hendelser og som kunne bli fortolket som en tilbakevending til de sanne og opprinnelige kristne tradisjoner. En egen keltisk kirketradisjon eksisterte, beslutningen som ble gjort på kirkemøtet i Whitby om å støtte den romerske kirke resulterte i dens undertrykkelse, og en del tilhengere tok det nederlaget så tungt at de valgte å bli eremitter. I varierende grad etter reformasjonen har grunnlaget for en likestilt historisk, men midlertidig undertrykt protestantisk kirke basert på keltiske tradisjoner blitt fremmet. Den historiske berettigelse av dette er omdiskutert, men dens symbolisme er åpenbar og ble benyttet av tidligere motbevegelser i opposisjon til pavedømmet som lollardismen og tilhengerne av John Wyclif.

Hugh Livingstone Macneil

Hugh Livingstone Macneil (August 9, 1850 – October 21, 1901) was a pioneer ranch and town developer in southern California.

Macneil was born in the town of Wick, Ontario, Canada, in 1850. He received a high school education and made plans for college, but the death of his father ended those plans. After a few years of experience in the business life of his Canada, Macneil removed to Chicago, where, in the capacity of cashier and auditor, he connected himself with the firm of Ingraham, Corbln & May, wholesale grocers.

The Chicago climate proving too severe, Macneil, in 1876, traveled to California. Lingering a short time in San Francisco, with a letter of introduction from Mr. A. N. Towne, then at the head of the Southern Pacific in that city, he came to Los Angeles. Here, he became connected with the Los Angeles County Bank as cashier. In 1887, he left the bank and spent four years in association with his father-in-law, Jonathan Sayre Slauson, in various land developments. As one of the owners of the Maclay Rancho, in the San Fernando Valley, he took an active part in developing and selling the land of the Rancho. The town of San Fernando, California stands on this land. He acquired a large acreage where the towns of Ontario and Upland are located, soon after the Chaffeys had organized the Ontario colony, and assisted in promoting and establishing both of these cities. Macneil was also associated with J. S. Slauson, James Slauson and others in organizing the Azusa Land and Water Company, which, in April, 1887, established the town of Azusa. Macneil, in 1891, took up his residence there and for the next few years devoted himself to planting orange and lemon lands, the development and transportation of water from the San Gabriel Canon, and the early organization of the Southern California Fruit Exchange. He died in Los Angeles in 1901. He was the first president of the Caledonian Club, one of the early presidents of the California Club of Los Angeles, a charter member of the Los Angeles Athletic Club, and was also a member of the Creel Club and of the Sunset Club. He was for four years a California Fish and Game Commissioner.

He was a Republican and a Presbyterian. In Los Angeles, on September 17, 1884, he married Louise Slauson. There were two children, a daughter, Marion, and a son, Sayre (born 1886).

This article incorporates text from a work in the public domain: J. S. McGroarty’s „Los Angeles from the Mountains to the Sea: With Selected Biography of Actors and Witnesses to the Period of Growth and Achievement“ (1921)

Klosterkirche Seebach

Die protestantische Klosterkirche St. Laurentius in Seebach im Landkreis Bad Dürkheim, Rheinland-Pfalz, ist ein romanisches Bauwerk in der Pfalz.

Sie ist die Konventskirche des 1136 erstmals urkundlich erwähnten, durch Ritter Siegfried von Seebach gestifteten Benediktinerinnenklosters Seebach und entstand um 1200 als eine dreischiffige, romanische Pfeilerbasilika mit Flachdecke, welche dem Hl. Laurentius geweiht war. 1210 erhob man das Kloster zur Abtei. Bei der Belagerung von Dürkheim durch Kurfürst Friedrich von der Pfalz wurde das Langhaus 1471 schwer beschädigt und 1482–1488 im gotischen Stil wieder aufgebaut. Um 1500 erlebte der Konvent unter der gebildeten Äbtissin Richmunde von der Horst († 1520) eine letzte Blüte. 1591, nach Einführung der Reformation, erfolgte die Aufhebung des Klosters. Das Klostergesinde blieb dort ansässig. So entstand das zugehörige Dorf Seebach, heute ein Ortsteil von Bad Dürkheim.

Nach 1609 wurden Chor und Vierung durch Zwischenwände von den maroden Querschiffen und vom Langhaus getrennt. Die Restkirche diente der kleinen reformierten Gemeinde zum Gottesdienst. Langhaus und Querschiffe verfielen, die Bevölkerung nutzte sie als Steinbruch. 1870–1887 wurde der Bau außen und innen renoviert, im Inneren errichtete man eine Empore aus weißem Sandstein. 1965 erfolgte der Anbau einer Sakristei an der südlichen Chorwand.

Die Kirche wurde zum Wahrzeichen der Gemeinde Seebach und ist Bestandteil des Ortswappens.

Von der historischen Klosterkirche, mit Grundriss eines lateinischen Kreuzes, haben sich die romanische Vierung mit dem markanten oktogonalen Vierungsturm und der flach abschließende Chor erhalten. Die Außenwände des Chores zeigen Stilverwandtschaft mit den Ostteilen des Wormser Domes. Doch haben Lisenen, Rundbogenfriese und die Fenster mit Stufengewänden eine charakteristische Eigenart erfahren, wozu nicht zuletzt die Harmonie des Quadermauerwerks beiträgt. Die Gewölbe von Chor und Vierung sind gotisch erneuert. Pfeiler und Eckdienste besitzen Polsterkapitelle. Der heutige Haupteingang befindet sich auf der Westseite, am Übergang von der Vierung zum Langhaus; letzteres ist restlos verschwunden.

Seitlich an die Vierung angebaut stehen die Ruinen der ehemaligen Querschiffe, wovon das nördliche noch eine Fassade mit Rundbogenfries und romanischem Westportal aufweist. In der Nordwand besitzt es eine kleinere Rundbogenpforte mit romanischem Tympanon. Die Ruine des nördlichen Querschiffes dient heute als Kolumbarium. Bekannteste dort bestattete Person ist die ehemalige Landrätin Sabine Röhl (1957–2012). Zwei mittelalterliche Grabplattenreste sind hier in die Wände eingelassen und verschiedene Spoliensteine wurden als Zierrat platziert. In der Ruine des südlichen Querschiffes befinden sich Gedenktafeln für die Toten beider Weltkriege.

Unter dem nördlichen Querschiff tritt nach Osten hin eine gefasste Quelle aus.

Klosterkirche von Westen

Heutiger Haupteingang auf der Westseite

Nahaufnahme Chor

Innenaufnahme Chor

Innenbereich, Grabplatte, 1557

Westfassade nördliches Querschiff (Kolumbarium)

Kolumbarium in der Ruine des nördlichen Querschiffes

Nordeingang des nördlichen Querschiffes (heutiges Kolumbarium)

Westfassade südliches Querschiff

Ruine südliches Querschiff (Kriegergedenkstätte)

Koordinaten:

Bahnhof | Burg Schlosseck | Burgkirche | Drachenfels | Dürkheimer Haus | Flaggenturm | Gradierwerk | Hardenburg | Heidenmauer | Hofruine Weilach | Kloster Limburg | Klosterkirche Seebach | Kriemhildenstuhl | Kurhaus | Lambertskreuz | Laurahütte | Ludwigskirche | Schloss Kehrdichannichts | Schloss Murrmirnichtviel | Schloss Schaudichnichtum | Schlosskirche | Villa rustica Weilberg

Hinweis: Diese Navigationsleiste enthält diejenigen Kulturdenkmäler mit einem eigenen Artikel. Alle weiteren Kulturdenkmäler sind in der entsprechenden Liste enthalten.

Lekter

Lekter (av nedertysk, nederlandsk: lichter, lichten som betyr «lette») er en lastepram som kan betegnes som en flytende plattform eller (laste)kasse uten eget drivverk. Moderne lektere finnes derimot både med og uten motor, med og uten ror, og med og uten kjøl. Dette er en flatbunnet båttype. Lengde i forhold til bredde varierer med bruksområde og farvann. Eldre lektertyper, som lørje (butt i begge ender) og pram, var gjerne korte og brede. Moderne lektere er derimot gjerne lange (og smale i forhold til lengden).

Elvelektere finnes på alle større elver i Europa der fallhøyden ikke er for bratt. De ble opprinnelig trukket av menn eller hester. Ned elvene drev de gjerne av seg selv, mens besetningen styrte, enten med tau fra breddene eller med en styreinnretning. I dag dyttes eller trekkes de av bukserbåter. Noen er også utstyrt med rør og egen motor, som er sterk nok til å transportere lekteren på kanalene og opp og ned elvene for egen maskin. Skrogformen er typisk flatbunnet, noe som gjør dem anvendelige i stille sjø og på grunt vann.

Siden store deler av Europa er forbundet med et kanalsystem, finnes det mange lektere, og til tider er det tett trafikk.

Flytende hoteller og restaurantbåter som en finner en del av i elver og kanaler, er bygd på samme typen skrog.

Lørjer og prammer anvendes i begrenset utstrekning i Norge i dag, men er i bruk som muddersamlere og transport til undervannsdeponier, da assistert av små slepebåter. Flytende arbeidsplattformer blir gjerne montert på lektere.

Епархия Агарталы

Агартала, Индия

Индия Индия

11 января 1996 года

Собор Пресвятой Девы Марии

Архиепархия Шиллонга

13

10.846 км²

3.411.260 чел.

24.125 чел.

0,7 %

Епархия Агарталы (лат. Dioecesis Agartalana) — епархия Римско-Католической церкви c центром в городе Агартала, Индия. Епархия Агарталы входит в митрополию Шиллонга. Кафедральным собором епархии Агарталы является церковь Пресвятой Девы Марии.

11 января 1996 года Римский папа Иоанн Павел II издал буллу Venerabiles Fratres, которой учредил епархию Агарталы, выделив её из епархии Силхара (сегодня — Епархия Аиджала).

XM148 grenade launcher

The XM148 was an experimental 40 mm grenade launcher developed by Colt Firearms as the CGL-4 (Colt Grenade Launcher). Colt manufactured the launcher for field testing during the Vietnam era. After problems with the experimental design were discovered, the XM148 was replaced by AAI Corporation’s conceptually similar M203 design, currently the primary grenade launcher used by the US armed forces and others today.

The Colt XM148 grenade launcher was created by Colt’s Design Project Engineer, gun designer . The May 1967 „Colt’s Ink“ newsletter announced that he had won a national competition for his selection and treatment of materials in the design. The stated in part, „In only 47 days, he wrote the specifications, designed the launcher, drew all the original prints, and had a working model built.“

The weapon was designed for installation below the barrel of M16-type rifles, and was intended to replace the stand-alone M79 correcting the problem of grenadiers relying on pistols as a secondary weapon.

In July 1966 the US Government contracted Colt Firearms to provide nearly 20,000 XM-148s with the weapon arriving in South Vietnam in December 1966. The weapon was pulled from service in the fall of 1967.

Originally made for use with the M16 Rifle, the XM148 was used by US Special Forces in conjunction with the XM177E2 and the Australian Special Air Service Regiment in conjunction with the modified L1A1. The weapon was also adopted by the United States Air Force Security Forces in 1968.

The launcher’s barrel could slide forward to accept a single 40 mm round into the breech. It came with a primitive version of the quadrant sight later used with the M203. It differed from the later model by featuring an external cocking handle and an extended trigger that allowed the weapon to be fired without removing the hand from the rifle’s pistol grip. This same extended trigger was also one source of the weapon’s problems as it allowed accidental discharges of a loaded weapon if caught by tree branches, gear, or anything else capable of overcoming the 6 to 11 pound trigger pull.

Another problem with the weapon was that it was overcomplicated compared to the M203. It was difficult to disassemble and had many small parts that could be easily lost while cleaning the weapon in the field. Where the M203 broke down into receiver group, barrel group, hand guard group and quadrant sight (the quadrant sight being the smallest piece), the XM148 broke down into barrel, pistol grip, receiver, hand guard, quadrant sight, and several small pins and clips. These issues led the U.S. military to adopt the M203 over the XM148, though the U.S. Air Force did keep a number of the XM148s. In fact U.S. Air Force Security Forces were still being trained on the XM148 in lieu of the M203 as late as 1989. Some security police units still had them in their armories until the 1990s.

Pikes Peak granite

The Pikes Peak granite is a 1.08 billion year old widespread geologic formation found in the central part of the Front Range of Colorado. It is a coarse-grained pink to light red syenogranite with minor gray monzogranite, and it has a distinctive brick-red appearance where it outcrops. The granite gets its name from the 14,115-foot (4,302 m) Pikes Peak mountain, which is made up almost entirely of this rock.

The Pikes Peak granite was emplaced in three major intrusive events in the southern Front Range, now exposed in Colorado’s Lost Creek Wilderness, Buffalo Peaks Wilderness, and Pikes Peak. It is the geochemically potassic series of plutons compromising most of the Pikes Peak batholith, a batholith formed of two major types of plutons, the potassic Pikes Peak granite and later plutons, plus late stage sodic syenite and granite plutons. Both the batholith and the Pikes Peak granite are A-type, meaning granites that originate in anorogenic, or non mountain building, tectonic settings, with an alkaline geochemistry and arising from more anhydrous magmas.

Over the next billion years, the now cooled granite was gradually exposed through erosion of overlying rocks. About 60 million years ago, parts of the Western U.S. were subjected to a series of uplifts, known as the Laramide orogeny, that eventually formed the modern Rocky Mountains and raised Pikes Peak to its current height. Pikes Peak, like other portions of Colorado Rockies is still being uplifted today as a part of larger tectonic processes effecting the Western United States.

Today, the Pikes Peak Batholith and Granite is exposed over a large part of the central Front Range of Colorado. It is found as far north as the southern slopes of Mount Evans west of Denver, west to South Park, and as far south as Cañon City. The batholith is about 80 miles (130 km) long in the north-south direction and about 25 miles (40 km) wide east to west. Even more of it remains hidden underground. Geologists have found the granite at the bottom of deep wells on the plains and magnetic sensors have detected it as much as 80 miles (130 km) to the east.

The granite ranges in color from light pink to almost red. The pink color is due to large amounts of microcline feldspar and various iron minerals that permeate the rock. The long cooling time and the chemical composition of the original magma allowed large crystals to precipitate out of the magma. As a result, in many places the granite is very coarse grained, made up almost entirely of large crystals of feldspar, typically about a centimeter across. This makes the granite easily weathered and very crumbly. Almost every hill and slope in the Pikes Peak region is covered with thick blankets of loose gravel (scree) made up of marble-sized grains of feldspar.

In some places, the cooling process lasted long enough to form pegmatites that contain large, pure crystals of various minerals. The chemistry of the cooling magma produced a complex and unique mineralogy that attracts collectors from around the world and the Pikes Peak region is famous for its spectacular mineral specimens.

Smoky quartz crystals and topaz are found in many places in the Pikes Peak granite. Probably the most famous mineral from the area is amazonite, a bluish form of microcline feldspar that is relatively rare in other parts of the world. Many museum collections have stunning specimens of deep blue amazonite crystals studded with jet-black smoky quartz crystals.

1. Granite Tectonics Of Pikes Peak Composite Batholith Colorado Pegmatite Symposium – 1986 R.M. Hutchinson – Colorado School of Mines

2. Colorado Gem Trails and Mineral Guide Richard M. Pearl 3rd rev. ed. 1993

3. A Brief Summary of the Mineral Deposits of the Pikes Peak Batholith, Colorado. Rocks & Minerals Article September 1, 2001

Prince Kachō Hirotada

Prince Kachō Hirotada (華頂宮博忠王 Kachō-no-miya Hirotada-ō?, 26 January 1902 – 24 March 1924) of Japan, was a member of a collateral branch of the Japanese imperial family.

Prince Hirotada was the second son of Prince Fushimi Hiroyasu. His mother was Tokugawa Tsuneko, the 9th daughter of the last Tokugawa Shogun, Tokugawa Yoshinobu. He succeeded his father to the head of the Kachō-no-miya household when he was only 2 years old in 1904.

Prince Kachō attended the Gakushuin Peers’ School. He entered the 49th class of the Imperial Japanese Naval Academy in 1918, graduating 1st out of 176 cadets. Prince Kuni Asaakira was one of his classmates. He served his midshipman duty on the cruiser Yakumo. In January 1922, he served for an obligatory session as a member of the House of Peers in the Diet of Japan, returning to the Imperial Japanese Navy in May of the same year as a second lieutenant. He was assigned to the battleship Mutsu. In 1923, he attended the naval artillery and torpedo schools. He then served on the cruiser Isuzu. In 1924, he was promoted to lieutenant and awarded the Grand Cordon of the Supreme Order of the Chrysanthemum. While serving on Isuzu, he fell ill and had to be hospitalized at the naval hospital at Sasebo, where he died.

On his death in 1924, the Kachō-no-miya line became extinct.

However, to preserve the Kachō-no-miya name and to ensure that the proper familial and ancestral rites were performed, the 3rd son of Prince Fushimi Hiroyasu agreed to a reduction in status from the imperial household to the kazoku peerage, and was renamed Marquis Kachō Hironobu.

Wolf Creek

Le cratère de Wolfe Creek.

Pour plus de détails, voir Fiche technique et Distribution

Wolf Creek ou Terreur à Wolf Creek (au Québec) est un film thriller-horreur australien inspiré de faits réels et réalisé par Greg McLean, sorti en 2005.

Broome, Australie, 1999. Ben, un surfeur de Sydney, et deux jeunes anglaises, Liz et Kristy, se rendent en voiture dans le désert d’Australie pour admirer l’immense cratère Wolfe Creek, causé par une énorme météorite tombé plusieurs milliers d’années auparavant. Au moment de repartir, ils retrouvent leur voiture en panne. La nuit tombée, ils voient arriver un homme d’un certain âge au volant d’une dépanneuse, qui leur offre de remorquer leur automobile jusque chez lui, afin de remplacer la pièce en mauvais état. Mais une fois sur place, les trois jeunes se retrouvent prisonniers par cette inquiétante personne, qui est en réalité un meurtrier psychopathe et sadique. Liz et Kristy parviennent à prendre la fuite, mais cet étrange individu se lance tout de suite à leur recherche…

Le film a connu un certain succès commercial, rapportant environ 27 762 000 $ au box-office mondial, dont 16 188 000 $ en Amérique du Nord, pour un budget de 1 100 000 $. En France, il a réalisé 187 604 entrées.

Il a reçu un accueil critique mitigé, recueillant 53 % de critiques positives, avec une note moyenne de 5,6/10 et sur la base de 110 critiques collectées, sur le site agrégateur de critiques Rotten Tomatoes. Sur Metacritic, il obtient un score de 54/100 sur la base de 26 critiques collectées.

Wolf Creek est librement inspiré d’un fait réel, le rapt d’un couple de touristes, Peter Falconio et Joanne Lees, victimes d’un tueur qui avait proposé de dépanner leur véhicule, tombé en panne, alors qu’ils parcouraient le bush en touristes. Falconio a été abattu, tandis que Lees a réussi à s’échapper. Le tueur, Bradley John Murdoch, a été pris en chasse et arrêté, et fut jugé coupable du meurtre en 2005. Contrairement à ce que raconte le film, il n’y a qu’une seule victime connue, et l’homicide a eu lieu à 2 000 km de Wolf Creek.

Le film a connu une suite en 2013 : Wolf Creek 2.

En 2016 est diffusée la série télévisée Wolf Creek.

En 2005, le film faisait partie de la sélection de la Quinzaine des réalisateurs, section parallèle du Festival de Cannes. Le long-métrage concourait également, en tant que premier film, à la Caméra d’or. Il a enfin été présenté lors du Festival de Sundance en 2005.

Thelma Todd

Thelma Todd (* 29. Juli 1906 in Lawrence, Massachusetts; † 16. Dezember 1935 in Pacific Palisades, Los Angeles, Kalifornien) war eine US-amerikanische Schauspielerin. Ab Beginn der Tonfilmzeit bis zu ihrem mysteriösen Tod im Alter von 29 Jahren war die Blondine eine bekannte Komikerin, die ihre eigene Komödienreihe hatte und auch in Filmen von Laurel und Hardy und den Marx Brothers größere Rollen übernahm.

Thelma Todd wurde in dem kleinen Ort Lawrence in Massachusetts an der Grenze zu New Hampshire als Tochter von John und Alice Todd geboren. In der Schule erhielt sie im Gegensatz zu ihrem Leinwandimage als „dummes Blondchen“ gute Noten. Nach der High School ging sie aufs College, um Lehrerin zu werden. Daneben nahm sie an einigen Schönheitswettbewerben teil, wurde so 1925 zur Miss Massachusetts gewählt und nahm im folgenden Jahr an der Miss-America-Wahl teil. Zwar gewann sie nicht, wurde dort aber von Hollywood-Agenten für das Filmgeschäft entdeckt. In der Stummfilmzeit spielte sie meist nur in Nebenrollen die attraktive Blondine, so dass sie sich wenig hervortun konnte. Erst mit Beginn des Tonfilms Ende der 1920er Jahre gewann ihre Karriere an Schwung. Produzent Hal Roach nahm sie für seine komödiantischen Kurzfilme unter Vertrag und sie bewies ihr komödiantisches Talent unter anderem neben Harry Langdon, Charley Chase und Laurel and Hardy. Mit dem legendären Komikerduo spielte sie in insgesamt sechs Filmen, darunter als brennende Nachbarin aus dem gleichnamigen Kurzfilm von 1929 sowie als flirtbereite Lady Pamela in Hände hoch – oder nicht, die vor den Augen ihres Ehemannes James Finlayson mit dem Banditen Fra Diavolo anbandelt.

Ab 1931 bis zu ihrem Tod setzte Hal Roach Thelma Todd zusammen mit ZaSu Pitts (die 1933 durch Patsy Kelly ersetzt wurde) als eine Art „weibliches Laurel und Hardy“ ein. Während Pitts und später Kelly den Part von Stan innehatten, übernahm Todd den Charakter von Oliver Hardys Figur: In diesen Slapstickfilmen sah sich Todds bodenständige Person mit allerlei Problemen durch ihre Partnerin konfrontiert und versuchte unter den ungünstigen Umständen möglichst charmant und würdevoll zu bleiben. Roach verlieh die inzwischen berühmt gewordene Schauspielerin auch an andere Komiker wie Wheeler und Woolsey, Buster Keaton, Jimmy Durante, Joe E. Brown und die Marx Brothers. Gelegentlich spielte Todd auch ernstere Rollen, etwa als heimtückische Witwe Iva Archer in der ersten Verfilmung von Der Malteser Falke (1931). Im selben Jahr spielte sie in dem Gangsterfilm Corsair die Hauptrolle, auch weil sie mit dem Regisseur des Filmes, Roland West, eine Liebesbeziehung hatte.

Nachdem sie zahlreiche Filme abgedreht hatte, eröffnete sie im August 1934 den Nachtclub Thelma Todd’s Sidewalk Cafe. Dieser Club zog nicht nur Touristen und Kollegen aus dem Filmgeschäft an, sondern auch etliche Personen aus der Unterwelt. Es ging das Gerücht um, dass diese den Club übernehmen wollten. Am Morgen des 16. Dezember 1935 wurde Thelma Todd leblos hinter dem Steuer ihres Wagen in der Garage der Stummfilmschauspielerin Jewel Carwen, einer früheren Ehefrau von Todds Geliebtem Roland West, aufgefunden. Der Motor des Wagens lief und es fanden sich Blutspuren bei Todd. Es wurde eine Kohlenmonoxid-Vergiftung bei ihr diagnostiziert. Am Abend zuvor war die Schauspielerin, die ein ausgeprägtes Sozialleben hatte, auf einer Party des Entertainers Stanley Lupino und seiner Tochter Ida gewesen. Sie soll dort auch Pat DiCicco (1908–1979), ihren Ex-Mann, mit dem sie zwischen 1932 und 1934 verheiratet war, getroffen haben. In den frühen Morgenstunden wurde sie dann von Lupinos Party nach Hause gefahren.

Oft wurde über einen Mord im Zusammenhang mit ihrem Club spekuliert, auch ihr Geliebter Roland West stand unter Mordverdacht. 1952 soll West angeblich auf seinem Totenbett dem Schauspieler Chester Morris ein Geständnis über Todds Tod gegeben haben. Auch über einen Suizid wurde spekuliert, von einigen ihrer Kollegen wurde sie als depressiv geschildert, allerdings widersprachen dem wiederum andere Bekannte. Als wahrscheinlich gilt auch ein Unfall, zum Beispiel dass sie in der kalten Winternacht das Auto anstellte, um sich warmzuhalten, und eingeschlafen ist. Allerdings blieben bei allen Theorien Fragen offen und ihr Tod ist weiterhin ein Mysterium.

Thelma Todd hat einen Stern auf dem Hollywood Walk of Fame.